Mat i sneglefart

Tomas Karlsen 17. august 2015

Langkokt grøt, mikroølbrygging og surdeigsbrød. Har slow food-bevegelsen tatt rotta på posesuppa?

Del denne artikkelen:

Pinterest

For å starte på andre siden av jordkloden: Misopasta er en av grunnpillarene i japansk kokekunst, som basisingrediens i klassisk misosuppe, eller den japanske versjonen av frokostblanding om du vil. Misopasta fins i alle japanske hjem, og dukker opp i et utall forskjellige retter – likevel tar det mellom seks og tolv måneder å lage den. Ingrediensene er ikke mange; soyabønner, vann, ris og salt. Selve koke- og moseprosessen tar ikke alt for lang tid – klokka begynner først å gå i det du går i gang med å la blandingen fermentere – hvilket altså vil si minimum et halvt år, helst mye lenger. Med andre ord, det tilsynelatende evighetsprosjektet surdeigsbrødet har ingenting det skulle sagt (ei heller den mystiske plastdunken med vann og gjær og hjortetakksalt nede i kjelleren) – misopasta er slow food på sitt aller, aller langsomste.

MANIFEST I PROTEST

Slow food, sier du? Det begynte, som så ofte før, som en reaksjon. Året var 1986 og McDonalds gyldne buer var i ferd med å innta Piazza de Spagna i Roma, til tross for iherdig motstand fra romerne. Én mann nøyet seg derimot ikke bare med å protestere – isteden startet Carlo Petrini Agricola, med mål om å beskytte tradisjonell mat og kjempe for mangfold i det italienske jordbruket. Tre år senere reiste han til Paris for å møte representanter fra 15 andre land, og kom hjem til Italia med det såkalte Slow Food-manifestet i dokumentmappen, og resten er, som de sier, historie. Langkokt grøt, mikroølbrygging, nevnte surdeigsbrød – disse trendene er alle del av den samme kongstanken: den beste maten er den reneste maten, laget uten tilsetningsstoffer, og dessuten sunnere og mer etisk for både mennesker og dyr.

KVINNEFRIGJØRING FRA KJØKKENBENKEN

Nå kan det tenkes at en husmor på 60-tallet ville snøftet og ment at slow food var passe jålete greier. Omsider hadde ferdigmaten nådd også Norge, etter å først ha gjort sin dypfryste entre i USA på 50- tallet, og endelig slapp hun å stå over grytene hele dagen for en mann som uansett alltid kom hjem sent på kvelden med leppestift på skjortekragen; endelig kunne hun ta del i arbeidslivet. Noe slikt var antakelig tanken til Toro og Findus, hoffleverandører av posemat og mikrobølgemiddag i flere tiår; begge med ettertrykkelige fotavtrykk ved middagsbordet gjennom udødelige 80-tallsklassikere som «Meksikansk gryte» og «Kapteinens fylte rødspette». Som jo likevel begge kommer til kort mot landets mest spiste middag: Pizza Grandiosa, med mer enn 20 millioner solgte i sitt slag i fjor. Så det spørs om det hjelper med noe manifest

Del denne artikkelen:

Pinterest

Følg Oslo Lufthavn: