I hui og hast

Linn Isaksen 2. januar 2017

Nina Løseth reiser verden rundt for å få opp farten.

Del denne artikkelen:

Pinterest

Nina Løseth var bare 3 år gammel da hun sto der alene for første gang. – I barneheisen på vei opp Strandafjellet på Sunnmøre, og vinket stolt til mor og far som ventet nederst i bakken. 

Tjuefire år fram, 5. januar 2016: Nina våkner i Santa Caterina i Italia uten en eneste bekymring. Hun skal kjøre et verdenscuprenn i slalåm – i en bakke damene aldri før har kjørt, men hun føler seg rolig og forberedt. Hun bryr seg rent lite om alt oppstyret rundt, alle TV-kameraene og den hoiende folkemengden. Og når hun leder etter første omgang, tenker hun bare på at hun skal finne ut hvor fort hun kan kjøre i den neste. Og det er skikkelig fort, skal det vise seg. 
– Hele veien nedover løypa tenkte jeg bare på å øke farten. Og da jeg krysset målstreken og så det grønne lyset, eksploderte jeg av glede! 
Hun endte øverst på pallen – fjorten år etter at en norsk kvinne gjorde det sist. 
– Det er en følelse jeg aldri kommer til å glemme! fastslår Nina.   

Fakta

Nina Løseth (27) er en alpinist fra Ålesund som representerer Spjelkavik Idrettslag. Hun kom med på ungdomslandslaget da hun var 12, debuterte i verdenscupen i 2006, og tok sin første verdenscupseier i slalåmrennet i Santa Caterina i januar 2016. Dette var Norges første seier på kvinnesiden siden 2002. Nina er bosatt i Oslo sammen med kjæresten Herman Haver-Mathisen.

Instagram: @ninaloseth

Getty Images 625952548

Norske Nina Løseth har klatret til toppen av kvinnelig alpinsport. Nå jobber hun for å komme i superform til OL i 2018.

GOD GLID

Det hele startet temmelig knirkefritt. Foreldrene hadde hytte på Strandafjellet, og tok tidlig med seg Nina og hennes tre søstre ut i bakken. Nina fikk sine første slalåmski spendt på beina da hun var 2, og som 5-åring deltok hun i sitt første renn. I årene som fulgte vant hun alt hun kjørte.
– I første omgang likte jeg alpint på grunn av det sosiale. Jeg hang i stroppene på storesøsteren min, Lene, og ville gjøre alt hun gjorde. Jeg var ikke det minste redd og skulle klare alt selv. Vi fikk oss mange venner i bakken, og det endte som regel med at vi var der fra den åpnet til den stengte, forteller hun. 
I takt med at seierne stadig ble flere, forsto Nina snart at alpint var noe hun faktisk mestret ganske godt, og begynte å drømme. I skoledagbøkene til venninner skrev hun at hun ville bli «profesjonell slalåmkjører i utlandet» når hun ble stor. Lite ante hun om at hun ikke trengte å bli noe særlig større før drømmen skulle gå i oppfyllelse. Hun fikk kjøre renn i utlandet allerede da hun kom med på ungdomslandslaget som tolvåring, ble tatt ut på juniorlandslaget da hun var 15, og vant sitt første europarenn og tok sine første poeng i verdenscupen året etter. 
– Jeg lærte mye av de eldre jentene på laget, og ble godt ivaretatt av Norges Skiforbund. Jeg reiste dessuten mye med storesøsteren min som også var på laget, så vi delte rom, forteller Nina. 

5 kjappe

Om flyplasser: – Jeg får som regel litt sommerfugler i magen når jeg er på flyplassen, ettersom det er det første stoppet på vei mot nye eventyr.

Om Oslo Lufthavn: – Jeg møter alltid på mange trivelige folk på Oslo Lufthavn, og har bare hatt gode opplevelser der. Jeg reiser såpass mye at jeg liker å tilbringe en del til på loungen, også hender det at jeg tar et pitstop på O'Learys. Jeg har en guilty pleasure for kyllingvingene der! 

I lufta: – Jeg har nettopp oppdaget podcaster, så det er den nye greien min når jeg flyr. 

Flyturen jeg aldri glemmer: – For ti år siden fløy jeg fra Mo i Rana til Trondheim i et lite propellfly. Før avgang fikk vi beskjed om at det kom til å bli en litt spesiell flytur fordi det var storm. Jeg har aldri opplevd så kraftig turbulens som den gangen! Dødsangsten slo til for fullt og jeg strigråt hele turen!

COMEBACK KID

Helt smertefri skulle veien mot toppen riktignok ikke bli. Nina fikk seg noen smeller, og en av de første kom da hun var ni og en tur på speilblank is på Juvassbreen ledet til to utslåtte tenner, kløyvd leppe og tre brudd i kjeven. Senere skulle det bli psykisk tøffere, når presset fra miljøet og treneren førte til en selvtillitsknekk. Men den tyngste motbakken møtte Nina som 19-åring, da hun skadet leggen under barmarkstrening. Legene fant ikke noe galt på røntgenbildene, og treneren sendte henne isteden til idrettspsykolog. Men Nina hadde store smerter. Hun fikk ikke trent ordentlig, og prøvde etter hvert å lindre smertene ved å endre kjørestil. Skaden tæret på, både fysisk og psykisk, og det så lenge ut til at den skulle sette punktum for hele karrieren. 
Men så, etter to år med plager og uvisshet, bestemte Nina seg for å sette alt på pause for å komme til bunns i skaden. Hun fikk tatt detaljerte røntgenbilder som tydet på et tretthetsbrudd, ble operert og var tilbake på ski sommeren 2011. Hun begynte forsiktig, i veldig lette bakker, og sakte, men sikkert, klatret hun seg opp i verdenstoppen.   
– Jeg var innstilt på at dette ble en ny start for meg, og at det jeg hadde oppnådd før skaden min var én karriere, og at jeg nå fikk sjansen til å begynne med blanke ark på en karriere nummer to, forteller Nina, og fortsetter: 
– Toppidrett inneholder mange skuffelser og nedturer, så det å takle motgang og lære av den har vært en viktig faktor for meg. Tålmodigheten jeg har hatt er min største bragd! 

Skjermbilde

1. Nina samarbeider med det norske klesmerket Maggy. 2. Når Nina skal lade batteriene, reiser hun helst til Altea i Spania. 3. Nina med kjæresten Herman Haver-Mathisen. 4. Matpause med alpinkollegaene Ragnhild Mowinckel og Maren Skjøld.

FRIHETSFØLELSE OG FRIERE

Det beste er adrenalinet, synes Nina. Frihetsfølelsen hun får av å kaste seg utfor bratte fjellsider med ski på beina. Det gir en helt spesiell mestringsfølelse, som trumfer prestasjonsangsten hun også kjenner på. 
– Presset kan være litt overveldende til tider, det skal jeg innrømme. Men de siste årene har jeg blitt flinkere til å takle det, og lar det ikke påvirke meg like mye lenger. Før kunne jeg være så nervøs at jeg kastet opp på start, men nå har jeg lært å ikke ta meg selv så innmari høytidelig. Verden stopper ikke opp hvis jeg har et dårlig renn. 
Iblant kan også interessen fra pressen og ihuga alpinfans bli litt i meste laget. I alpebyene er interessen for både sporten og utøverne stor, og det er journalister, fotografer, flagg, bjeller og tilskuere overalt. 
– Det kommer noen merkelige meldinger fra fremmede menn innimellom, ler Nina. 
– Den desidert rareste henvendelsen kom fra en kar i 50-årene fra Sveits. Han sendte meg pakker med mixtapes med kjærlighetssanger på kassett, bilder av seg selv som ung og kjærlighetsbrev med masse klistremerker og erklærte at han gjerne ville gifte seg med meg! 
– Hva gjør du når du vil koble av og ta en pause fra hele skisirkuset?
– Da bytter jeg ut treningstøyet med penere klær, stikker ut med kjæresten eller venner, spiser god mat og tar meg en kald pils!

SER LYSET

Over halvparten av årets dager er Nina på reisefot. Hun drar verden rundt for å «kjøre fortest mulig fra start til mål», som hun sier. Men selv om posisjonen varierer, er hverdagen stort sett likt lagt opp: 
– Jeg spiser alltid granola med naturell yoghurt og et kokt egg til frokost. Og kaffe! – Jeg må ha kaffe for å våkne! Men bare to kopper om morgenen, så er jeg good to go resten av dagen. Om sommeren trener vi to til tre økter om dagen, så da går det i trening, mat og hvile fra åtte til fire. Når vi er på ski starter dagen i sekstiden. Vi tilbringer tre-fire-fem timer i bakken, før vi spiser lunsj og hviler litt, og fortsetter med barmarkstrening, video, møte og middag. 
Eksakt hva hun vil oppnå med den iherdige innsatsen, er Nina litt sparsommelig med å dele. 
– Jeg er forsiktig med å erklære at jeg skal bli best i verden. Av erfaring så vet jeg at det å fokusere på resultat ikke er lønnsomt, og at det fungerer bedre å ta ett renn om gangen og holde fokus på den jobben jeg skal gjøre. Men jeg har mine mål og drømmer som jeg holder for meg selv, smiler hun. 
– Føler du at dere kvinnelige alpinutøverne havner i skyggen av de mannlige norske superstjernene? 
– Vi har verdens beste alpinister og store profiler på det norske herrelaget, så det er naturlig at de får mye oppmerksomhet. Jeg føler ikke at vi har havnet i skyggen, men heller at vi har satt oss selv i skyggen. Herrelaget har prestert så utrolig sterkt gjennom alle år, imens vi på damelaget hadde noen år hvor resultatene lot vente på seg, reflekterer Nina, og fortsetter: 
– Men forhåpentligvis er vi på vei tilbake i solskinnet nå!

Drømmer om å reise til: – India. 

Favorittreisemål for å…
… stå på ski: – Courchevel, Frankrike. 
… lade batteriene: – Altea, Spania.
… ha det skikkelig gøy: – Barcelona, Spania. 

På ferie: – Vi har et par rolige uker mai og tre ferieuker i juli. Men da er det snakk om en aktiv ferie, hvor jeg fremdeles trener og holder kroppen i gang. Sist jeg var på ferie, var jeg i Altea i Spania med kjæresten min. Jeg trente en del, han jobbet litt, og ellers koste vi oss med vindsurfing og god mat.
Det å ligge en uke på stranda med en paraplydrink i hånda får vente til skikarrieren er over. 

Nyttårsforsett: – Ta meg tid til å besøke familien i Ålesund. Det er nesten flaut å si at jeg ikke har vært hjemme siden påske. 

Vil bli husket: – Som idrettsutøver vil jeg bli husket for prestasjonene jeg oppnådde. Som menneske vil jeg bli husket som omsorgsfull, raus og positiv.

Del denne artikkelen:

Pinterest

Følg Oslo Lufthavn: